Bokhistoriens to teknologiske revolusjoner: Hovedtrekk ved utviklingen i dag og for 500 år siden. Hvilke konsekvenser får teknologiskiftene på lesersiden?

Hjemmeeksamen i LIT4403 – Bokhistorie og tekstkritikk, høst 2013.

Min besvarelse vil følge oppgavens to deler, slik jeg forstår den: En redegjørelse for de viktigste trekkene ved de to teknologiske revolusjonene i bokhistorien, henholdsvis opp­finnelsen av trykkekunsten rundt 1450, og digitaliseringen av bokmarkedet de siste tiårene; og en drøfting av konsekvensene disse teknologiske endringene har hatt for slutt­brukerne av teknologisk transformert tekst, nemlig leseren. Oppgaven legger opp til to inn­ganger til disse historiske endringene: et produksjons­perspektiv og et resepsjonsperspektiv. For det første, de konkrete teknologiske innovasjonene og de medfølgende materielle kon­sekvenser av disse: På hvilke måter tekster formgis, hvordan de produseres og distribueres. For det andre, hvilke konsekvenser endringer i tilgang til tekst, og endringer i innpakning av tekst, har for individu­elle lesere, og samfunn av lesere. Imidlertid vil jeg argumentere for at det er unaturlig med et skarpt skille mellom disse perspektivene: Lesere skriver og skribenter leser, og lesere gir til­bake­meldinger til produsenter, som baserer ut­forming av sine produkter på antagelser om leser­atferd. Som McGann sier om enkeltstående verk, utspiller også bokhistorien seg i en gjensidig avhengighet mellom resepsjons- og produksjons­historiens «doble heliks» (16). Jeg vil derfor behandle teknologi­skifter og leser­respons parallelt, og påpeke tilfeller av betydnings­­­full interaksjon mellom aktører i begge ender av spekteret, der det er relevant.  

Siden dette, slik jeg tolker det, i hvert fall delvis er en mer historisk, redegjørende opp­gave, mener jeg det vil bli for snevert å ha en for spisset problemstilling. Derfor vil jeg heller anføre to overordnede sett av påstander som ramme for min besvarelse: at bok­trykkerkunsten førte til grunnleggende kvalitative endringer både i hvordan man pro­duserte og i hvordan lesere brukte og forholdt seg ferdige tekstlige produkter; men at digitali­seringen på sin side primært har ført til endringer i hvordan og hvem som produserer tekster, at den i tillegg har medført store endringer i hvordan tekster distribueres, mens den i mindre grad – så langt – har ført til endringer i hvordan vi leser og bruker tekster.

Oppgaven ansporer til å trekke lange historiske linjer; dette forutsetter et så vidt mulig tekst­begrep: Ifølge McKenzie er det spesifikke materialet (for eksempel papir) en tekst er ned­felt i, underordnet materialets «woven state»; studiet av tekst bør derfor inkludere «verbal, visual, oral, and numeric data, in the form of maps, prints, and music … everything in fact from epigraphy to the latest forms of discography» (13) – med andre ord, «tekster i alle genrer og medier» (Bjerring-Hansen og Jelsbak 10). Dette vil jeg forutsette i det videre.

Skulle man mangfoldiggjøre en tekst før oppfinnelsen av trykkekunsten, måtte den kopieres av en skriver. Man må anta at dette tok tilnærmet like lang tid som å skrive teksten i utgangs­punktet; skulle man gjøre det nøyaktig, kanskje lengre. Trykkeriet erstattet skrivernes manu­elle arbeid med løse typer plassert i en vinkelhake, som igjen ble plassert i en trykkpresse og påført trykksverte, og trykket mot papir (Kalleklev, Borgersen og Rannem). Ifølge Ong var det trykkeriene som først produserte etter samlebåndsprinsipper: Bok­trykkerne tok i bruk «the replacable-part techniques» mer enn 300 år før denne skulle bli en av forutsetningene for den industrielle revolusjon (116–17). Dette gjorde at man kunne mang­foldig­gjøre tekster i et dramatisk høyere tempo enn før; ifølge Eisenstein førte boktrykker­kunsten til en «marked in­crease in output» og en «drastic reduction in the number of man-hours required to turn them out», snarere enn en gradvis økning i produksjonsvolum (13). Naturlig nok er det vanskelig å påvise eksakt trykkerienes tilskudd til den samlede mengden skrifter; én dristig antagelse er at trykke­kunstens første femti år produserte flere bøker enn den sam­lede produksjonen mellom år 330 og 1450. Samlet mener Eisenstein at dette rett­ferdiggjør å betegne trykkekunsten som en revolusjon heller enn en gradvis evolusjon (13–14).

Men at man kunne produsere langt flere bøker mye billigere, er primært en kvantitativ endring. Minst like viktig er at trykkekunsten førte til kvalitative endringer i hvordan tekster ble formgitt. Men disse skjedde ikke uten videre. I trykkekunstens første tiår var bøkene som ble produsert – det vi i dag kaller inkunabler – «almost indistinguish­able» fra samtidens håndskrevne kopier (Eisenstein 21): For eksempel ble de første typene formgitt etter samtidens skriftkonvensjoner, slik at leserens oppmerksomhet ikke skulle for­styrres av å måtte forholde seg til et nytt medium, men tvert imot forsikres om at «nothing much had changed» (Greetham 225). 

Gutenberg trykket sine første bibler rundt 1450; det var imidlertid først utover på 1500-tallet at teknologien gradvis modnet slik at vi kan snakke om reelle endringer, hvor tekno­logien skapte sine egne fremstillingsformer basert på mediets og dets brukeres behov. Hvordan skjedde dette? Trykkeriene skapte en enorm økning i tilbudet av bøker, som igjen skapte et marked med en etterspørsel, som førte til konkurranse mellom trykkeriene, som igjen hadde konsekvenser for hvordan bøker ble utformet. Fra å følge skrivernes kon­vensjoner, ble manuskriptene som kom til trykkeriene nå redigert med det mål å tilfredsstille «the convenience of the reader» (Eisenstein 22).

Mens «manu­script culture is producer-oriented» – enormt tidkrevende, og det ferdige pro­duktet er primært tilrettelagt for skriveren selv, eller dennes oppdragsgiver – så er «print … consumer-oriented» (Ong 120): Trykkeriene kunne ikke bare produsere bøker i større opplag, de kunne også bruke litt ekstra tid på redigering og dermed gjøre tusen­vis av eksemplarer bedre tilrettelagt – bedre organiserte, lettere å lese – for flere lesere. I et bok­marked hvor kon­kurransen mellom trykkeriene var hard (Eisenstein 29), er den natur­lige responsen å forsøke å skape et produkt som flest mulig vil kjøpe. I egen­trykte reklame­­brosjyrer konkurrerte trykkeriene om lesernes gunst ved å love bedre organi­serte og mer lesbare tekster (ibid.). Slik kan man hevde at konvensjoner for ut­forming av bøker fremkom i et gjensidig samspill mellom produksjons- og resepsjons­siden av produktet.

Chartier nevner ett interessant og meget konkret utslag av dette. En av de tekst­organisatoriske innovasjonene som kom i kjølvannet av modningen av boktrykkerkunsten, er tekstlig segmentering; Chartier antyder effekten det kan ha for lesningen av en tekst:

The opening up of the page through the multiplication of paragraphs that broke the uninterrupted continuity of the text common in the Renaissance and the indentations which, through varying the left margin, make the order of the discourse immediately visible. (51) 

Der hvor det tidligere var opp til den enkelte leser å organisere tekst retorisk, ble det nå på for­­hånd lagt føringer for hvordan for eksempel argumenter i en tekst skulle adskilles og organiseres. Klassiske verk som Bibelen og Shakespeares skue­spill ble alle gjenstand for omstruktureringer etter slike organisatoriske prinsipper (Chartier 51–2), en innovasjon som gjorde bøker mer brukervennlige, og som dermed gjorde at de appellerte til et bredere marked.

Boktrykker­kunsten gjorde det også mulig å produsere innhold som var langt mer nøyaktig enn før. Særlig mer tekniske tekster – innen for eksempel anatomi, astronomi, geo­grafi – kanskje med avanserte illustrasjoner, var vanskelige å kopiere for hånd (Eisenstein 18). Kopisten og leseren var gjerne én og samme person. Trykkeriene frigjorde verdifull tid som kunne brukes på det de lærde egentlig ville, nemlig observasjoner og forskning (ibid.). Viten­skapsmenn kunne «assemble diverse records and reference guides» og var i stand til å «study them with­­out having to transcribe them at the same time» (258). Trykte bøker muliggjorde også det vi i dag kaller sammensatte tekster. Selv om metoder for å trykke bilder har en lang forhistorie, kom tresnittet bare noen tiår før boktrykkerkunsten, og det var sammen med denne at «prints were used systematically to convey information» (Ong 124). Viktigere enn mulig­heten til å re­produsere (tilnærmet, for treblokker er ikke uslitelige (Eisenstein 23)) identiske bilder, var derfor at man nå hadde mulighet til å publisere bøker hvor tall, bok­staver og bilder kunne spille sammen (Eisenstein 24). Det faktum at ikke bare identiske eksemplarer av den samme teksten, men også «identical images, maps, and diagrams could be viewed simul­taneously by scattered readers constituted a kind of communication revo­lution in itself» (22). Nå kunne lesere, for eksempel vitenskapsmenn, uavhengig av hver­andre forholde seg til den samme kunnskapen, og kunne samtidig forutsette at alle andre som leste den samme boken, hadde den samme kunnskapen. Videre påpeker Eisenstein at

the advantage of issuing identical images bearing identical labels to scattered observers who could feed back information to publishers enabled astronomers, geographers, botanists, and zoologists to expand data pools far beyond all previous limits. (258)

Her ser vi igjen et samspill mellom forbrukere og produsenter, denne gangen på inn­holds­siden. Som nevnt over, er mange lesere også skribenter, og en økt tilgang til mer, og mer presis, litteratur innen ens eget fagfelt, gjør at man kan skrive nye tekster som legger til grunn den til enhver tid samlede kunnskapen på feltet.

Men enda viktigere er følgende: Innen vitenskapene er identiske tekster og representa­sjoner av naturfenomen en forutsetning for utvikling av ny kunnskap. Ifølge Eisenstein ble

the notion of a closed sphere or single corpus, passed down from generation to generation … replaced by the new idea of an open-ended investigatory process pressing against ever-advancing frontiers. (259)

Samtidig som man kunne utvikle konsensuser, gjorde altså trykke­kunsten også at dis­krepanser mellom observasjoner eller konklusjoner ble tydelige: Man kunne legge to tekster som om­handlet det samme fenomenet ved siden av hverandre, og umiddelbart observere av­vik. Snarere enn å kommentere enkeltstående verk, kunne akademikere nå sammen­­holde for­skjellige tanker om det samme fenomenet, og se om de stemte overens.

Her er det også viktig å ta med seg at tekster fysisk nedfelt og innpakket i en bok fremstår som mer finale, selvtilstrekkelige, enn hånd­skrevne manu­­skripter: De er av­sluttede tanker, fullendte former (Ong 120). Trykte bøker ble mer teknologisk avanserte produkter, og trykkeriene var av­hengig av kunnskap fra mange støtte­disipliner, og samlet dermed mange profesjoner som bidro i pro­sessen (Eisenstein 25; Ong 120). Dette igjen gjorde at den materielle innpakningen en tekst til slutt fikk, i langt større grad fjernet seg fra det manu­skriptet som opprinnelig lå til grunn.

Ser man disse endringene under ett, kan man dermed si at trykke­kunsten førte til en ny form for eksplisitt intertekstualitet: Snarere enn å ta ut­gangs­punkt i et kon­tekstuelt for­ankret manu­skript, enten ved å skrive en kommentar til eller i det, eller ved å diskutere det med mennesker i din personlige krets, kunne man nå legge til grunn andre verk, sammen­ligne forskjellige tanker om det sammen objektet, og referere til disse som noder i en vev. Slik blir det et nytt metatekstlig nivå hvor finale enkeltutgivelser blir bygge­klossene, og nye utgivelser en eksplisitt refererende kollasj av disse. Skjematisk kan man kanskje si at manuskript­kulturen var kommentarisk, «an occurence in the course of con­versation» (Ong 123) («til dette vil jeg legge til at …»); mens trykkekulturen er dialektisk-syntetisk («A hevder dette, B hevder dette, så/derfor hevder jeg dette»). Også her må man kunne fastslå at en endring (selv om den skjedde over tid) som en konsekvens av trykkekunsten ikke bare var gradvis – altså mer av det samme – men vesentlig.

Endelig markerer trykkekunsten overgangen fra en aural-oral til en visuelt dominert kultur (Ong, for eksempel 117): Meningsutveksling via tale og hørsel forutsetter nærhet og deltagelse; den etter hvert enorme utbredelsen av trykt tekst som nettopp hadde økt lesbarhet som konkurransefortrinn, gjorde det mulig å desituere kunnskap, kultur og meningsdannelse.  Man kunne lese – se – seg til kunnskap, og var mindre avhengig av mnemiske hjelpemidler, som gjerne kom i form av bilder (Eisenstein 35), eller av å lære av en mester, som man måtte være i fysisk nærhet til.

Oppsummert virker det rimelig å tenke på hånd­kopierte manuskripter som idio­syn­kratiske eller partikulære: De var i større grad bundet til tid og sted, og i større grad frembrakt for et på forhånd bestemt formål; sannsynligvis bestemt av kopisten selv, eller av en bestiller i umiddelbar nærhet. Selv om man kan snakke om «ut­gaver» av manu­skripter – Eisenstein nevner Paris-utgaven av Bibelen fra tolvhundretallet (14) – er ikke disse typiske for majori­teten av skrivernes kopiarbeider. Motsatt kan man si at masse­­­produserte tekster – i større grad, for før/etter trykkekunsten er ikke binære verdener – for salg i et marked, med en større og mer mangfoldig geografi, og et mer anonymt publikum, naturlig ble mer gene­relle, mer allmenne, og mer tilpasset en på forhånd antatt syntese eller felles multiplum av leser­behov.

Fra det rent teknologiske perspektivet bør vi kunne slå fast at boktrykkerkunsten var en revolusjon i prosess, altså en fundamental endring av hvordan tekster ble til bøker, og hvilken ut­forming de fikk. I tillegg til en endring i prosess, er vår tids digitalisering av bokindustrien like mye en endring i distribusjon av tekst – enda mer presist kunne man si at digitalisering griper inn i flere og andre typer ledd på en teksts vei fra skribent til leser, og at den potensielt legger til rette for mer kom­plekse nettverk, også når det gjelder fremstilling av tekst i utgangs­punktet. Samtidig, og kanskje paradoksalt, vil jeg argumentere for at digitaliseringen så langt i mindre grad har ført til en endring i det ferdige produktet, men derimot i mange tilfeller heller har ført til økte volum av det vi allerede har.

Det har lenge vært spådd at digitaliseringen av bokmarkedet vil utkonkurrere all papir­basert tekst; så langt ser disse spådommene ut til å ha blitt gjort til skamme (Thompson 313). Likevel betyr ikke det at det ikke har vært en reelle og dyptgripende endringer i bokmarkedet, men foreløpig er de største av disse i mindre grad synlige for publikum. Thompson (321) kaller det «the hidden revolution»: endringene i den grunnleggende infrastrukturen som fremskaffer det ferdige produktet vi holder i hånden. I og med at det produktet fortsatt for mange er en tradisjonell papirbok, er det altså ikke umiddelbart åpenbart for sluttbrukeren hvilke endringer som ligger bak.

Thompson (321–33) lister opp fire sentrale områder hvor digitalisering har, eller potensielt kan, medføre substansielle endringer. For det første har vi fått digitale operativ­systemer, som letter kommunikasjon innen store forlag og mellom forlag og bokhandlere, som for eksempel kan gi stordriftsfordeler for de største selskapene og gjøre at man kan motta og effektuere bestillinger i mye høyere tempo; eller man kan skape en fiktiv knapphet på et produkt, ved å organisere en global slipp-dato for en populær utgivelse (Striphas, særlig 157).

For det andre kan nå alt av innhold digitali­seres, slik at man i prinsippet ikke trenger å være innom en fysisk versjon av noe innhold før alt er klart for trykking: Ser man boken fra et produksjonsperspektiv, har denne nå blitt full­stendig rekonfigurert som en datafil (323). Selv om dette er en kronglete prosess – filer som ikke snakker sammen, manglende oversikt over hva som er lagret hvor, endringsuvillige ledd i produksjonskjeden – kan det i prinsippet føre til reelle besparinger og forbedringer i deler av pro­sessen frem mot en bok, for eksempel at det er lettere å redigere i en tekst som er digitalt søkbar. I tillegg har digitalt trykk nå så høy kvalitet at det kan konkurrere med tradisjonelt offset­trykk, som krever større kvanta for at det skal lønne seg. Dette betyr at man kan hente frem igjen bøker som har gått ut av produksjon (og, om de er så gamle, sende dem gjennom en om­fattende og langveisfart digitaliserings­prosess), og trykke opp et mye mindre antall eks­em­­plarer til en smalere lesergruppe. Dette har ført til at mange utgivelser har fått en «lengre hale», altså at de kan utgis i nye opplag over en lengre periode. Endelig er det nå større mulig­heter for å produsere just-in-time i stedet for just-in-case, altså at et produkt lages når kunden ber om det, heller enn at man lager et stort antall produkter (som trenger lager­plass, binder opp kapital) i forkant av en etterspørsel man håper skal komme.

For det tredje har vi fått en endring i hvordan salg og markedsføring av bøker skjer. Vi bestiller bøker på nettet, gjerne etter å ha fått se en liten snippet, og bøkene kommer hjem til oss i posten. I et system hvor informasjon kan gå i alle retninger, og bøker kan trykkes og distribueres etter forbrukerens behov, betyr det at det ikke lenger, i så stor grad, er nødvendig med forhåndsantagelser om hva et marked ønsker, som så ligger til grunn for hvilke titler man skal satse på, og i hvor store opplag. En del av beslutningsmyndigheten er overlatt til for­brukeren, som gir beskjed til et system som er klart til å respondere på forbrukerens behov. En nettbokhandel som Amazon har dermed klart å skape et tilbud som i større grad er virtuelt, og som bare blir realisert i det det oppstår et behov (327).

Og for det fjerde, hevder Thompson, har digitaliseringen for alvor utvendiggjort skillet mellom form og innhold:

The physical book … is a particular vehicle or form in which this content has been customarily realized for some 500 years, but it is not the only form in which it has been realized in the past, nor is it the only form in which it could be realized in the future. The digitization of content simply highlights a characteristic that was always part of the book but was obscured by the elegant union of content and form in a particular physical object. (330)

For forlagsindustrien – i dette perspektivet kunne vi snakke om innholdsleverandørene – er muligheten til å kvitte seg med den fysiske innpakningen – cellulose og trykksverte – deres produkter har hatt frem til nå, naturlig nok en besnærende tanke: Man kunne omgå fordyrende mellomledd – produksjon, oppbevaring og frakt av fysiske produkter – mellom seg selv og forbrukeren. Likevel er det altså her vi støter på den største flaskehalsen for en komplett digi­tali­sering av bokbransjen: Selv om det i mange år har blitt forutsagt at digitale plattformer skal erstatte de fysiske, har dette i liten grad skjedd: Boken lever i beste velgående, og para­doksalt nok (som nevnt over) har digitali­seringen heller ført til at det produseres flere bøker nå enn før, rett og slett fordi det er blitt billigere å trykke mindre kvanta av flere titler. Selv­sagt leser vi i dag enorme mengder tekst digitalt; innenfor visse sjangere har digital publi­sering overtatt mer eller mindre totalt. Derfor må vi bryte opp analysene og se hvorvidt digitali­seringen i hvert enkelt tilfelle – med Thompsons (333–37) ord – gir en added value – merverdi – for sluttbrukerne av produktene.

Mye av den teksten vi i dag bruker, fungerer opplagt bedre på digitale plattformer; nett­baserte encyklopedier og allmenne ordbøker som Wikipedia, Store norske leksikon og Oxford English Dictionary er eksempler på det. Det er en stor fordel for brukeren at det er mest mulig infor­masjon samlet på et sted, at de er søkbare, at det er hyperkoblinger til mer eller kom­plemen­tær informasjon om emnet du er interessert i, og så videre. Tidsskriftutgitte viten­skapelige artikler, hvor man kan søke på emne eller referansekjeder i enorme artikkel­samlinger – hvor artiklene også i mange tilfeller også er hyperkoblet artikler om samme emne – er et annet godt eksempel på at digitalisering gir et forbedret produkt. Men når det gjelder de mer tradisjonelle såkalte trade books, som skjønnlitterære romaner, debattbøker, biografier og lignende – for ikke å snakke om bøker hvor en vakker utforming er det primære, som mer forseggjorte gavebøker og såkalte coffe-table books – er det vanskeligere å se at digitali­seringen gir en tilsvarende ekstra verdi for leseren.

Årsakene til at de digitale lesebrettene foreløpig ikke har overtatt leveransen av denne typen produkter, kan ifølge Thompson deles i to overgripende kategorier, den ene fra bransjens synspunkt, den andre fra brukernes. Bransjen vil peke på de tidlige lesebrettene ikke var gode nok; at det var et virvar av formater, slik at det ble vanskelig for forbrukeren å orientere seg; at det var problemer med å avklare rettighetsforhold når bøker skulle publiseres digitalt; og at e-boken ikke førte til så veldig store økonomiske besparelser, noe som gjorde at det var vanskelig å prissette produktet så lavt som kundene kanskje forventet (331–32).

Fra leserens synspunkt ser det imidlertid litt annerledes: I stedet for at den nye tekno­logien på dette området fører til nye former for mediering – slik vi så at trykkekunsten transformerte datidens manuskripter – har man foreløpig valgt å gjøre sitt ytterste for at den nye teknologien skal gi nøyaktig den samme leseropplevelsen som en papirbok – stort sett: Selv om lesebrettet har noen egenskaper som gjør den funksjonell på litt andre måter enn en papirbok (søkefunksjoner, hyperkoblet indeksering, bakgrunnslys, muligheten for et bærbart bibliotek), er det fortsatt i det store og det hele en digital kopi av et allerede eksi­sterende fysisk format, nemlig boken. Viktigere enn hva det helt konkret er, er imidlertid hva vi antar at det er; vi måler e-boken mot funk­sjonaliteten til en tradisjonell papirbok: Er den like behagelig å lese? Er den tilsvarende portabel? Er den like lett å dele? Er den like vakker, eller på annen måte kulturelt betydningsfull? Tar den seg like godt ut i bokhyllen?

Om man bare er interessert i innholdet, virker svaret å være at lite har endret seg – eller kanskje det i sum har blitt en liten tanke verre. Derfor vil jeg driste meg til å påstå at e-bøkene kan sies å være vår tids inkunabler: en ny innpakning for det samme innholdet. Men om man i tillegg faktisk er interessert i innpakningen, hvis man mener at «teksters materielle form og mediet i bred forstand er medskabere av mening» (Bjerring-Hansen og Jelsbak 10) – med andre ord det McGann (13) ville kalt bibliografiske koder, som, når en tekst er utgitt i en bestemt form, kommer i tillegg til (omslutter, samvirker med, setter resepsjonsrammer for) formens lingvistiske koder – så er e-boken et fattigslig substitutt for en forseggjort og vakkert designet papirbok. For å parafrasere McLuhan (15) så snakker vi altså her om et nytt medium som fore­løpig ikke har et (kvalitativt) nytt budskap – til forskjell fra bøkene som, fra 1500-tallet og fremover, revolusjonerte teksters materielle innpakning og form. Siden papirbøker allerede kan masse­produseres relativt billig (det ble oppnådd allerede ved (eller i hvert fall som en følge av) den forrige revolusjonen), er det ikke spesielt sannsynlig at e-bøker vil øke bøkers utbredelse i nevne­verdig grad; og så lenge akkurat denne formen for digital lese­teknologi ikke kan tilby noe kvalitativt annerledes for leseren, men bare en litt annen versjon av det samme, er min spådom at den foreløpig ikke vil utfordre boken i særlig grad: Vi vil ha bøker inntil den dagen kommer at noen finner opp en teknologi som gjør at vi ikke lenger ser verdien av å skrive og lese ting på papir. Derfor er konsekvensen for leseren av digitalisert tekst i dag avhengig av hvilken sjanger vi snakker om: I mange tilfeller har digitaliseringen skapt enorme muligheter; i andre omfatter endringene primært deler av produksjonskjeden som er skjult for leseren.

Jeg vil imidlertid slutte med å antyde en siste konsekvens av den digitale revolusjonen, nemlig om vi nå kan se konturene av endringer i måten vi forholder oss til publisert tekst. Som nevnt: Ett av kjennetegnene ved trykkekunstens produkter var det finale, det selvtil­strekkelige: Sidene er gjennomkomponerte, all spalteplass er fylt opp (Ong 130); teksten er ugjenkallelig nedfelt i formen. Men, som Thompson påpeker, har digitaliseringen tydeliggjort (eller skapt, eller skapt en illusjon av, eller alt det ovenstående; det får bli en diskusjon for en annen oppgave) et skille mellom form og innhold. I dag har vi digitale plattformer for skriftlig samhandling hvor det nettopp er rom for selv å legge til, og til og med trekke fra, en publisert tekst – hvor det til og med er hele poenget: I avisers og bloggposters kommentar­felt kan du selv føre samtalen videre; med et klikk kan du legge til, trekke fra, eller korrigere en artikkel på Wikipedia; og du har alltid noe ledig plass tilgjengelig på Facebook og Twitter, som du kan bruke til å bidra til lesningen av en annens tekst, om du lenker til den og forsyner den med dine rammer for lesning. Og avis­artikler, bloggposter og andre tekster blir redigert og korrigert hvis en leser påviser at det er behov for det. Vi har fått fenomenet fan fiction, hvor publikum skriver videre på populære bøker, for eksempel nye historier om Harry Potter – eller oversetter­kollektiv, som sørger for at ivrige lesere får en Potter-oversettelse så raskt som mulig (Striphas 170). Samtidig som den romantiske idéen om det geniale forfattergeni – en konsekvens, kan man hevde, av trykkekunstens objektivering av tekst – dekon­strueres, skapes det rom for at flere kan delta – i en lavtersklet dobbel heliks av produksjon og resepsjon. At en kollaborativt skrevet tekst er blitt den udiskutabelt mest interessante encyklopedien verden har sett, er i et historisk perspektiv fundamentalt nytt, utenkelig inntil bare få tiår siden.

Som bloggeren Ida Jackson en gang skrev, i en kronikk publisert på Morgenbladets nettsider: «Når jeg publiserer en tekst på bloggen min, er den ikke egentlig avsluttet før diskusjonen har gått sin gang i kommentar­feltet.» Interessant nok kan digitaliseringen altså ha ført til en kultur som igjen er mer kommentarisk og sam­talende – om enn i mindre grad fysisk samlokalisert, utfolder samtaler seg likevel i sanntid og virtuelle rom – og som er mer av en prosess man deltar i, enn som et puslespill av uforanderlige brikker. I dette perspektivet kan det helt klart være at tekstens mer eller mindre totale frigjøring fra det materielle har preget både våre måter å lese og produsere tekst.

Litteraturliste

Bjerring-Hansen, Jens og Torben Jelsbak. Introduktion. Boghistorie. Red. Jens Bjerring-Hansen og Torben Jelsbak. Århus: Århus Universitetsforlag, 2010. 7–40. Trykk.

Chartier, Roger. «Labourers and Voyagers: From the text to the reader.» The Book History Reader. Red. David Finkelstein og Alistair McCleery. New York: Routledge, 2002. 47–58. Trykk.

Eisenstein, Elisabeth L. The Printing Revolution in Early Modern Europe. 1983. Cambridge: Cambridge University Press, 1996. Trykk.

Febvre, Lucien. Preface. The Coming of the Book. The Impact of Printing 1450–1800. Av Lucien Febvre og Henri-Jean Martin. Overs. David Gerard. London: Verso, 1997. Trykk.

Greetham, D. C. Textual Scholarship: An introduction. New York: Garland, 1994. Trykk.

Jackson, Ida. «Du Morgenbladet? Kan jeg låne oppmerksomheten din et øyeblikk?» Morgenbladet 12. november 2010. Nett. 26. november 2013. <http://morgenbladet.no/debatt/2010/du_morgenbladet>.

Kalleklev, Katrine, Odd Borgersen og Øyvin Rannem. Boktrykkerkunst. 10. april 2013. Nett. 25. november 2013. <http://snl.no/boktrykkerkunst>.

McGann, Jerome J. The Textual Condition. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, 1991. Trykk.

McKenzie, D. F. Bibliography and the Sociology of Texts. Cambridge: Cambridge University Press, 1999. Trykk.

McLuhan, Marshall. Understanding Media: The Extensions of Man. 1964. London: Sphere Books, 1968. Trykk.

Ong, Walter J. Orality and Literacy: The Technologizing of the Word. 1982. London: Routledge, 2003. Trykk.

Striphas, Ted. The Late Age of Print. Everyday Book Culture from Consumerism to Control. New York: Colombia University Press, 2009. Trykk.

Thompson, John B. Merchants of Culture: The Publishing Business in the Twenty-First Century. Cambridge: Polity Press, 2010. Trykk.